Syndikatet

Nå jobber jeg med en ny roman. Dette er en samtidsroman innenfor et hemmelig og temmelig betent tema. Det som samfunnet tolker som "industrikonkurranse", styres av grupperinger som har andre mål enn resultater som tjener menneskeheten best. 

Har du hørt om Phoebus-kartellet? Dette kartellet ble dannet i 1924 og blir ansett opphørt fra 1939, som en følge av 2. verdenskrig. Men tenk om dette heller gikk under jorda fra dette tidspunktet? I elektrisitetens barndom ble glødelampene produsert for å kunne vare i mange tusen timer. Fortsatt i dag finnes det glødelamper som har lyst helt fra de ble produsert tidlig på 1900-tallet, og som fortsatt lyser. Men Phoebus-kartellet påla alle produsenter av lyspærer å lage pærer som hadde en levetid på kun 1000 timer. Produsenter som våget seg til å lage pærer som varte vesentlig lenger, ble bøtelagt eller enda mye hardere straffet. Begge industrigigantene nederlandske Philips og tyske Osram var medlemmer i kartellet. Og målet - det var å tjene mest mulig penger ved kontinuerlig høyt salg av lyspærer.

Hvem har ikke ergret seg over at den kammen du grer håret med, produsert i plast, bare varer noen måneder før tindene begynner å falle av? Selv har jeg en av de tidligste plastkammene, og den er blitt daglig brukt i mer enn 60 år. Kammen er fortsatt like hel. Den var det altså fryktelig dårlig forretning å selge til kundene. Hvorfor faller tindene så tidlig av på nye plastkammer i dag, uansett hvem som produserer kammene?

Det er for lengst funnet opp strømpebukser for kvinner som nærmest er helt uslitelige og umulig å få hull i. Hvorfor er det da sånn at alle strømpebukser i dag nesten bare er til engangsbruk?

Min nye roman handler om Cecilie Storskog, ei helt vanlig jente som planlegger å starte med studier innen mikrobiologi. Uforvarende og uvitende havner hun på kant med et av de verste kartellene, nemlig syndikatet Alomed. Syndikatet jobber for å ta kontroll over en av de aller største oppfinnelsene innen medisinindustrien, en oppfinnelse som vil revolusjonere behandlinga av sykdommer som kreft og alzheimer. Denne medisinske forskninga kobles med datateknologi og nanoteknologi, og vil endre mye av det vi hittil har kjent av sykdomsbehandling. Og dette er ikke science fiction.

I dag, 02.12.2025, ble romanen "Ludvigs skatt" utgitt. Den vil være tilgjengelig i alle nettbokhandler og bokklubber, og i bibliotekene. Formatet er e-bok, lydbok og papirbok.

Ute mot den værharde Hustadvika på mørekysten, i fiskeværet Bud, vokser Amalie opp. Hun er født i 1893, og familien lever som fiskerbønder flest. Men pappa Ludvig er av et folk som forfølges for sin identitet og sitt omflakkende liv.

Pappaen hennes kaller henne for "Ludvigs skatt", og ber dattera aldri fortelle til noen om sitt opphav. En skatt skal holdes hemmelig.

Som tjenestejente hos væreieren får hun farlige beskyldninger mot seg etter at den andre tjenestejenta i sin sjalusi oppdager hva slags blod Amalie har i årene. Amalie rømmer.

I året 1917 snur alt. En storvokst kar går i land i Bud, mens jekta venter på bedre bør. Amalie reiser nordover med kjæresten Johannes, og den lille jenta Berntine. Dette blir starten på et liv i kamp om å beholde verdigheta som menneske, og kampen for å beholde jentene hun etter hvert blir mamma til.

Men det er ikke bare Amalie og Johannes, og lille Berntine, som har reist nordover ... 

Min nye roman, "Ludvigs skatt", vil være klar for utgivelse tidlig i desember 2025. Den kommer ut som e-bok, lydbok og som papirbok.

Amalie Ludvigsdatter ble født i 1893 i Bud på mørekysten, helt ut mot den værharde Hustadvika. Her vokser hun opp, men skjønner etter hvert at hun ikke er som alle andre. Hennes pappa, Ludvig, råder henne til ikke å fortelle til noen hvem hun egentlig er.

Tjueto år gammel, og ugift, føder hun et lite jentebarn. Hvem som er far til barnet, kan hun ikke fortelle til ei levende sjel. Med det lille jentebarnet sitt reiser hun etter hvert fra fiskeværet Bud, sammen med sin store kjærlighet, nordlendingen Johannes. Drømmen om egen gård et sted under nordlyset skal etter hvert vise seg å bli noe helt annet.

Ute i havet

 

Hun dras mot havet. Alltid mot havet. Der ute ligger eventyret. Friheta. Livet - og døden.

På prestegården ute på Engeløya i Nordland i året 1831 faller hun inn på jordgulvet til Sverre, der han står og kløyver ved. Jenta holder på å fryse i hjel, søkkvåt i stormen. Han berger henne i hus, og løper ned til fjorden for å se etter den hvelvete båten. Ute i de ville bølgene som brøler inn fra storhavet, ser han den vesle nordlandsbåten hennes bli slått til pinneved i en veltende tarevoll. Men der ute finnes det ingen skjær. Ingen grunner. Ingen ting fingertaren kan henge fast i.

En kveld rømmer han sammen med henne i en liten robåt ut i havet. Rett ut i det åpne havet som velter ut over horisonten. Der ute ligger friheta. Eventyret. Og livet. Det eneste livet. Han er helt fortapt i henne, og kan ikke gjøre annet enn å følge henne.

Men han vet ikke hvem hun egentlig er ... 

I dag ligger de overgrodde murene og vitner om stua, fjøset og naustet som klorte seg fast på den flate holmen ute i været.

Romanen om Sverre fra Lundøya har jeg akkurat skrevet ferdig. Nå skal stoffet bearbeides før manuset er klart.

Fanget

Nå er jeg midt inne i arbeidet med en ny roman. På 1800-tallet, lenge før elektrisiteten kom inn i hjemmene, trodde man på skrømt og fegd og vardøger og draugen og mer til. Men for Sverre i Innerlia på Lundøya blir dette mye mer alvorlig. Det endeløse dypet i Draughola tar nesten livet av ham. Men så bryter han en lovnad han ga da han var liten gutt. Aldri fiske utenfor det lille skjæret Raftshovudet i kanten av Draughola. Det viser seg å utløse forferdelige krefter han ikke visste fantes.

Romanen "Ikke gråt, Aurora" kom ut 29.11.2024

 

29. november 2024 ble min nye roman, "Ikke gråt, Aurora", sluppet i bokmarkedet. Den er utgitt som e-bok, lydbok og som papirbok. 1. mai 2025 vil den også være tilgjengelig for strømming.

I Bråtådalen, en fjelldal inn mot Jostedalsbrea, er Ola blitt forelsket i den svarthårete jenta Synnøve. Året er 1844, og barnekullene i fjelldalen er ofte for store for de små gardene. Mange unge mennesker velger å reise til Amerika.

Ola og Synnøve får prøve seg med et lite gardsbruk på lånt jord på hjemgarden Veslerusti. Men jorda er steinete og skrinn.

Etter en slåsskamp på en fest, begynner uhyggelige ting å skje rundt Ola.

En morgen utpå seinhøsten dør den umistelige kjæresten hans. Han blir alene med den fem år gamle sønnen.

Etter en vinter i håpløshet, kommer plutselig den yngre Aurora på døra hans. Hun drar ham ut av sorgen.

Ola begynner et nytt liv med Aurora, og sønnen han har fra før. De får etter hvert flere barn. Men ulykkene forfølger Ola og Aurora, og til sist blir de tvunget til å vandre over fjellet.

I Bergen blir de stående på kaia og se etter Amerika-båten som forsvinner mot vest ... 

Romanen "Skreppehandleren" er ferdig skrevet

 

Romanen som jeg har jobbet med det siste året, "Skreppehandleren", er jeg akkurat ferdig med nå. Det har vært nødvendig med grundig research siden romanen er historisk. Knut Gabrielssønn fra Rørstad i fjordsystemet Folda forsøker å slå seg opp som skreppehandler, i ei tid der handel var strengt regulert. Men den sytten år gamle gutten skal også inn i voksenlivet. Han er en omgjengelig og vakker gutt, som sjarmerer jentene. Men under overflata i bygdesamfunnet foregår det forferdelige ting som den unge mannen ikke har forutsetninger for å ane noe om.

Nå skal jeg bruke noen uker i lydstudio med en roman fra en fjelldal inn mot Jostedalsbrea. Og samtidig finpusse planen for min neste roman. 

Vandrende handelsmann

Nå har jeg skrevet ferdig min 23. roman. Dette er en historisk roman, fra Folda og Kjerringøya. Knut bor på Rørstad, og prøver å slå seg opp som skreppehandler. Dette er i årene 1865-1866, og handel var stort sett forbeholdt de privilegerte. Men Knut vikler seg inn i et farlig spill han ikke har kontroll over.

Det har vært en glede å arbeide med stoffet, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Nå starter arbeidet med gjennomgang av manuset.

De som seiret

 

Nå arbeider jeg med gjennomgangen av manuset til min roman nummer 22. Handlinga har jeg lagt til årene mellom 1893 og 1938. Amalie er fra fiskeværet Bud på mørekysten, og er halvt tater. På den tida ble taterne i Norge forfulgt av myndigheter og privatpersoner. Dette er ei sterk historie om undertrykking og overgrep, om en kamp for å overleve, men også om kjærlighet og seier. Og om mennesker som ikke lot seg knekke. Den ender i den øde Klokkvika i nåværende Steigen kommune i Nordland. Nå er det bare overgrodde ruiner tilbake, etter det livet som en gang ble levd her.

Det er deilig å konstatere at tastatur og håndstøtte fortsatt virker, etter betydelig slitasje. De minner om trappetrinnene i gamle nordlandshus, som er slitt ned helt til kvisten står opp som vorter i trinnene. Tastaturet er mitt svar på slitet hos menneskene som klorte seg fast langt til fjells i Norge, og langs dype fjorder og på værslitte holmer langs kysten.

Og nå gleder jeg meg til å gyve løs på neste romanprosjekt. Handlinga i denne skal spinne rundt den kampen som eksisterte mellom handelsmennene fra Bergen, og den enkle skrepphandleren i nord.

Fri

Nå er jeg ferdig med min nye roman, fra slutten av 1800-tallet og fram til 1938. Temaet er alvorlig. Amalie har levd i hodet mitt i sju måneder. Stadig har det dukket opp uventede situasjoner som har vært vonde å skrive om. Men selvfølgelig har det også vært fine stunder i livet hennes. Vakre stunder. Lykkelige stunder.

Når hun har vært så langt nede som det er mulig å komme, og alt har sett håpløst ut, så har veien likevel gått videre. På en eller annen måte. Og sjelden sånn som hun har ventet det.

Hat og vold, og inngrodd rasisme og fremmedfrykt, har gjort livet vanskelig. Hun har inderlig ønsket at hun var født i en annen kropp. Men hun er tater. Fra ei folkegruppe som storsamfunnet i årevis har herset med. 

Helt fra 1500-tallet har romanifolket, eller taterne, vært i Norge. Mange har levd bofast som folk flest, og de gamle uttrykkene som "hjemløse" og "omstreifere" har ikke hatt gyldighet for dem. Men myndighetene har likevel kunnet ramme dem mye hardere enn andre nordmenn.

Vergerådsloven av 1896. Loven om tvunget sterilisering av 1934. Dette er bare to av lovene som rammet taterne svært hardt. Og settes disse to lovene sammen, var det vanskelig for disse menneskene å kunne leve et verdig liv. I sin ytterste konsekvens kunne dette bety slutten for et helt folk.

Romanen starter i fiskeværet Bud utenfor Molde, og ender opp i ei trang vik i Folda i Nordland. I Lushola. Og det som alle trodde var ei dødsulykke, viser seg å være noe helt annet.

Nå skal romanen gjennomgås, med språkvask og korrektur.

Fanget

Ute i Folda lever hun i angst. 

Den lille vika er nå for lengst glemt. Bare murene kan anes i gammelgresset. Men tidlig på 1900-tallet lå gården godt skjermet fra andre gårder, og veldig eksponert mot uværet fra storhavet. 

Amalie er fanget på gården. Hun er fri og kan reise hvor hun vil, men kan ikke. For da vil hun miste alle de fire jentene hun har. Gården eies av svigerforeldrene hennes, eller bedre, av fosterforeldrene til mannen hun var gift med. 

Tre av jentene er hans. Marie vil aldri i livet la dem reise bort fra den vesle gården. Og hvis Amalie skulle få sånne tanker, så slukkes de fort når lensmannen forteller om vergerådsloven av 1896. Enda verre blir det fra 1934 da myndighetene vedtar en ny lov om sterilisering under tvang, basert på forskningen til overlege Johan Scharffenberg.

Det er bare én eneste utgang på dette. Og den er det altfor grusomt å tenke på.

Nå har jeg bare den siste firedelen av romanen igjen å skrive. Og da kommer forløsningen for Amalie. Men ikke uten smerter.

Håpet skal ingen stjele

Amalie sitter og speider utover Hustadvika. Det åpne havstykket ligger rolig denne kvelden. Hun var nede i Vågen da ei stor jekt kom inn til fiskeværet Bud. Men så var det ikke denne jekta, likevel.

Fortsatt gnager uvissheta. De fant ikke alle. Noen av mannskapet manglet. Men en av dem som var om bord, var ei lita jente. Amalie holdt i den iskalde hånda. Det var så fælt. Hun hjalp til med å lete i de store tarevollene etter april-stormen. 

Deler av riggen, og vrakdeler fra jekta, alt lå rullet inn i stortaren som uværet hadde revet løs. En mann lå og krampholdt i noen vrakrester. Men det hjalp ham ikke. Det fryktelige havstykket hadde tatt enda et liv. Ingen fra jekta overlevde.

Hun vet ikke hvem som manglet. Ingen har kunnet gi henne noen navn. Kunne det virkelig være sånn, at akkurat denne jekta var jekta han var om bord i? Gutten hun ble så forelsket i. Gutten hun reddet opp fra havet. Gutten som hadde de vakreste øynene i hele den uendelig store verden.

Når hun ikke vet, så går det an å håpe. Hun skal være klar. Nede i Vågen kjenner fiskere og sjauere til den unge kvinna. Hun kommer nesten alltid ned i Vågen når ei ny jekt legger til. Men ingen vet hva hun bærer på av hemmeligheter.

Jeg er godt inne i arbeidet med min nye roman, fra et elsket og hatet liv.

Ikke si at du er tater

 

Nå er jeg i gang med skrivinga av en ny roman. Dette er et svært spennende kapittel i Norges historie. Romanen tar utgangspunkt i ei sann historie.

Amalie vil være som alle andre. Men hun tilhører et stolt folk. Hun er romani.  "Tatere" eller "fantefolk" ble brukt nedsettende om det vandrende folket. Taterne var ofte uønsket i bygdene. Og det selv om dette folket beviselig har vært i Norge siden en gang på 1500-tallet. 

Den norske stat arbeidet aktivt mot taterne. I 1589 ble det bestemt at ledere av taterfølger skulle henrettes ved pågripelse. De menneskene som valgte å bosette seg fast, kunne få være i fred. Spesielt hvis ingen visste hva slags folk man tilhørte.

På en liten gard i det gamle fiskeværet Bud ytterst ute mot den beryktede Hustadvika, bor Amalie, sammen med pappa Gabriel og mamma Beretanna. Hun er født i 1893.

Ute på Hustadvika seiler jektene forbi, på vei mellom Bergen og Nord-Norge. 

Utvandring?

Manuset til romanen om Ola Halvorsønn er ferdig skrevet og språkvasket. Ola skal til Amerika, som mange av de andre menneskene som holdt til i Gudbrandsdalen og i Skjåk. Dette var i siste halvdel av 1800-tallet.

Sammen med kjæresten og sine fire gutter flykter han fra armoda i Bråtådalen, fjelldalen inntil Jostedalsbrea. Men hele sannheta om hvorfor de emigrerer, kjenner bare Ola. Dødsfall og brann er slett ikke bare tilfeldige hendelser.

Reisa blir veldig annerledes enn det Ola og Aurora hadde planlagt. Da de passerer Landegode ute i Vestfjorden, flakker det vakre nordlyset over den store jekta. En av guttene spør om isbjørnen er farlig. Først da går det for alvor opp for Ola hva han er i ferd med å føre hele familien ut i.

Men det er noe annet som også følger med på lasset ut i en fremmed verden. Noe Ola følte seg sikker på at han ville slippe unna. Og det er slett ikke bare "nissen på lasset".

Dette har vært en svært spennende skriveprosess, med utgangspunkt i ei sann historie. Romanen skal også leses inn som lydbok. 

Lagunene

1. desember 2022 ble min 18. roman gitt ut, nøyaktig ett år etter den forrige. Lagunene er en selvstendig roman, men for dem som har lest Sagittarius' hvite hemmelighet, vil Lagunene være en naturlig oppfølger. 

Romanen er gitt ut i alle formatene - e-bok, lydbok og papirbok.

Signe Skyttelia, 19 år, er en "vandrer". Hun havner i iskaldt elvevann i høyfjellet et sted i Nord-Norge. Her blir hun funnet og tatt inn i varmen i ei brakke. Hun blir fortalt at hun er medhjelper til kokka for gruvearbeiderne som leter etter sølv i fjellet Rágotjåhkkå. Året er 1916.

Det siste hun husker fra sitt liv i året 2021, er at hun ble dratt ned i ei underjordisk elv inne i ei mørk grotte, etter å ha blitt tvunget inn dit av den onde Lupus Diablo.

Hun forfølges av Lukas Persa, som hun er sikker på er Lupus. Han har fulgt etter henne fra framtida. Dette blir en kamp for å overleve, sammen med kjæresten Bjørn. Etter en dødelig slåsskamp rømmer de inn i snøstormen. Skadet, og dårlig kledd.

"Lagunene" blir for Signe symbolet på den dypeste kjærligheten til den hun var forlovet med i 2021, Harald. Vil hun noen gang finne tilbake til ham, og den lille Frøya?

Varmen fra nord

 

Nå er jeg akkurat ferdig med en ny roman om utvandringa fra Gudbrandsdalen. Romanen tar utgangspunkt i ei sann historie fra ei fjellbygd inntil Jostedalsbrea. 

Ola har slitt seg gjennom død og sult. Ei dramatisk hending får familien på to voksne og fire barn til å dra ett år før tida. Minstegutten er knapt halvannen måned gammel. Familien ender opp et helt annet sted i verden enn de har tenkt. Ingen skal heller vite hvor de er. 

Det står om livet, men hele sannheta er det bare Ola som kjenner.

Hjemme i fjellbygda bor gammellæreren Konrad. Han har allerede advart ... 

Det er ikke lykken som forfølger Ola

Romanen min fra utvandringstida på 1800-tallet vokser fram. Hovedpersonen Ola sliter med å få endene til å møtes, men han gjør som de fleste andre. Får barn. 

Nå er jeg rundt halvveis i skrivearbeidet, og de store barnekullene i bygda innunder Jostedalsbrea er mye større enn det fjelldalen i framtida kan brødfø. Ola er gift for andre gang nå, det går ikke å være alene om omsorgen for barn. 

Det han ikke vet, er den utrolige vendinga livet hans vil ta. Rikdom kan være så mye, som kjærestens hender fulle av myrull.

Slipper du meg inn, Ola?

 

Han slapp meg ikke inn. Lenge sto jeg utenfor og banket på.

Oppe i fjelldalen nordøst for Jostedalsbrea, var de ikke særlig vante med fremmedfolk. Jeg har lest meg opp, og studert historiske kilder. Vanligvis er veien nokså grei å følge inn til tanker og følelser hos de menneskene jeg skriver om i romanene mine. Men Ola Halvorsønn, han var det litt verre med.

Romanen jeg arbeider med, tar utgangspunkt i ei sann historie. Men siden handlinga er basert på et liv som ble levd for lenge siden, fra 1822 og utover, så må jeg selvsagt leve meg veldig godt inn i hvordan menneskene tenkte og handlet på den tida. Livet må leves i hodet mitt.

For å klare å komme på innsiden av livet hans, måtte jeg bare begynne å skrive. Da kom den emosjonelle dimensjonen i livet hans rett inn til meg. Han havner i den største sorgen noe menneske kan oppleve.

Utover på 1800-tallet var barnekullene store. Altfor store til de grendene og gardene som baserte seg på jordbruk, hogst, jakt og fiske. Det var nokså greit for odelsgutten, men for de andre var det verre. Da vokste emigrasjonen til. Og mange dro til Amerika for å forsøke å starte et nytt liv.

Ola burde ha forutsetningene for å kunne leve godt i fjellbygda. Men alt er ikke like enkelt som man lett kan tro. Han må finne en vei ut av ulykka og nøden. Og den veien var det ingen som tenkte var mulig. 

Et mørkt bakteppe ligger der. Og Ola, han er ikke fri, slik han tror.

Ikke gråt, Aurora

 

Nå er jeg i gang med den nye romanen min. Den tar utgangspunkt i ei sann historie som tidligere ikke er blitt fortalt. Alt som vises fra den dramatiske flukten, er ruiner oppe i en fjelldal helt inntil Jostedalsbreas nordøstlige pionerlandskap. På en skrinn og steinete og bratt jordflekk i Bråtådalen ligger ruinene fra 1844. Den vesle bygda Bråtågrendi ligger inneklemt mellom det som i dag er Jostedalsbreen nasjonalpark, Breheimen nasjonalpark og Reinheimen nasjonalpark.

Ruinene til gården ligger nederst t h

Ola Halvorsøn er født i 1822, og er odelsgutt på den vesle gården litt nærmere elva Ostri. Men så får han likevel ikke overta gården da han gifter seg med den atten år gamle Synnøve. I stedet må han sette opp en egen, liten gård på eiendommen, men helt oppi den skrinne dalsiden. 

Det skjer ting på en fest nede i bygda Åmot ved elva Otta i 1852. Ola vinner slåsskampen mot fogdens sønn, men dette får fatale følger.

Som en fattig husmann må Ola klare seg oppe i fjelldalen, selv om han egentlig ikke er noen husmann. Men så begynner ting å skje. Synnøve dør, og etter hvert kommer tjenestejenta hos fogden inn i Ola sitt liv.

Et av de mørkeste kapitlene i Norges historie rammer også Ola. Det får dramatiske følger for gutten som elsker fjellet og brelandskapet.

Hvor kommer Aurora inn? 

I flere uker har jeg jobbet med bakgrunnsmaterialet. Og nå er jeg snart klar til selve skrivearbeidet. Jeg gleder meg storlig.

 

På bestselgerlista hos bokhandelen ebok.no

Alle 16 bøkene i romanserien Korketrekkerne ligger på bestselgerlista for sci-fi og fantasy hos en av Norges største bokhandler, ebok.no. Det varmer mitt hjerte med så god respons hos leserne.