Nå arbeider jeg med gjennomgangen av manuset til min roman nummer 22. Handlinga har jeg lagt til årene mellom 1893 og 1938. Amalie er fra fiskeværet Bud på mørekysten, og er halvt tater. På den tida ble taterne i Norge forfulgt av myndigheter og privatpersoner. Dette er ei sterk historie om undertrykking og overgrep, om en kamp for å overleve, men også om kjærlighet og seier. Og om mennesker som ikke lot seg knekke. Den ender i den øde Klokkvika i nåværende Steigen kommune i Nordland. Nå er det bare overgrodde ruiner tilbake, etter det livet som en gang ble levd her.
Det er deilig å konstatere at tastatur og håndstøtte fortsatt virker, etter betydelig slitasje. De minner om trappetrinnene i gamle nordlandshus, som er slitt ned helt til kvisten står opp som vorter i trinnene. Tastaturet er mitt svar på slitet hos menneskene som klorte seg fast langt til fjells i Norge, og langs dype fjorder og på værslitte holmer langs kysten.
Og nå gleder jeg meg til å gyve løs på neste romanprosjekt. Handlinga i denne skal spinne rundt den kampen som eksisterte mellom handelsmennene fra Bergen, og den enkle skrepphandleren i nord.
