søndag 29. oktober 2023

Fri


Nå er jeg ferdig med min nye roman, fra slutten av 1800-tallet og fram til 1938. Temaet er alvorlig. Amalie har levd i hodet mitt i sju måneder. Stadig har det dukket opp uventede situasjoner som har vært vonde å skrive om. Men selvfølgelig har det også vært fine stunder i livet hennes. Vakre stunder. Lykkelige stunder.

Når hun har vært så langt nede som det er mulig å komme, og alt har sett håpløst ut, så har veien likevel gått videre. På en eller annen måte. Og sjelden sånn som hun har ventet det.

Hat og vold, og inngrodd rasisme og fremmedfrykt, har gjort livet vanskelig. Hun har inderlig ønsket at hun var født i en annen kropp. Men hun er tater. Fra ei folkegruppe som storsamfunnet i årevis har herset med. 

Helt fra 1500-tallet har romanifolket, eller taterne, vært i Norge. Mange har levd bofast som folk flest, og de gamle uttrykkene som "hjemløse" og "omstreifere" har ikke hatt gyldighet for dem. Men myndighetene har likevel kunnet ramme dem mye hardere enn andre nordmenn.

Vergerådsloven av 1896. Loven om tvunget sterilisering av 1934. Dette er bare to av lovene som rammet taterne svært hardt. Og settes disse to lovene sammen, var det vanskelig for disse menneskene å kunne leve et verdig liv. I sin ytterste konsekvens kunne dette bety slutten for et helt folk.

Romanen starter i fiskeværet Bud utenfor Molde, og ender opp i ei trang vik i Folda i Nordland. I Lushola. Og det som alle trodde var ei dødsulykke, viser seg å være noe helt annet.

Nå skal romanen gjennomgås, med språkvask og korrektur.

onsdag 11. oktober 2023

Fanget



Ute i Folda lever hun i angst. 

Den lille vika er nå for lengst glemt. Bare murene kan anes i gammelgresset. Men tidlig på 1900-tallet lå gården godt skjermet fra andre gårder, og veldig eksponert mot uværet fra storhavet. 

Amalie er fanget på gården. Hun er fri og kan reise hvor hun vil, men kan ikke. For da vil hun miste alle de fire jentene hun har. Gården eies av svigerforeldrene hennes, eller bedre, av fosterforeldrene til mannen hun var gift med. 

Tre av jentene er hans. Marie vil aldri i livet la dem reise bort fra den vesle gården. Og hvis Amalie skulle få sånne tanker, så slukkes de fort når lensmannen forteller om vergerådsloven av 1896. Enda verre blir det fra 1934 da myndighetene vedtar en ny lov om sterilisering under tvang, basert på forskningen til overlege Johan Scharffenberg.

Det er bare én eneste utgang på dette. Og den er det altfor grusomt å tenke på.

Nå har jeg bare den siste firedelen av romanen igjen å skrive. Og da kommer forløsningen for Amalie. Men ikke uten smerter.


torsdag 4. mai 2023

Håpet skal ingen stjele




Amalie sitter og speider utover Hustadvika. Det åpne havstykket ligger rolig denne kvelden. Hun var nede i Vågen da ei stor jekt kom inn til fiskeværet Bud. Men så var det ikke denne jekta, likevel.

Fortsatt gnager uvissheta. De fant ikke alle. Noen av mannskapet manglet. Men en av dem som var om bord, var ei lita jente. Amalie holdt i den iskalde hånda. Det var så fælt. Hun hjalp til med å lete i de store tarevollene etter april-stormen. 

Deler av riggen, og vrakdeler fra jekta, alt lå rullet inn i stortaren som uværet hadde revet løs. En mann lå og krampholdt i noen vrakrester. Men det hjalp ham ikke. Det fryktelige havstykket hadde tatt enda et liv. Ingen fra jekta overlevde.

Hun vet ikke hvem som manglet. Ingen har kunnet gi henne noen navn. Kunne det virkelig være sånn, at akkurat denne jekta var jekta han var om bord i? Gutten hun ble så forelsket i. Gutten hun reddet opp fra havet. Gutten som hadde de vakreste øynene i hele den uendelig store verden.

Når hun ikke vet, så går det an å håpe. Hun skal være klar. Nede i Vågen kjenner fiskere og sjauere til den unge kvinna. Hun kommer nesten alltid ned i Vågen når ei ny jekt legger til. Men ingen vet hva hun bærer på av hemmeligheter.

Jeg er godt inne i arbeidet med min nye roman, fra et elsket og hatet liv.

mandag 27. mars 2023

Ikke si at du er tater

 

Nå er jeg i gang med skrivinga av en ny roman. Dette er et svært spennende kapittel i Norges historie. Romanen tar utgangspunkt i ei sann historie.

Amalie vil være som alle andre. Men hun tilhører et stolt folk. Hun er romani.  "Tatere" eller "fantefolk" ble brukt nedsettende om det vandrende folket. Taterne var ofte uønsket i bygdene. Og det selv om dette folket beviselig har vært i Norge siden en gang på 1500-tallet. 

Den norske stat arbeidet aktivt mot taterne. I 1589 ble det bestemt at ledere av taterfølger skulle henrettes ved pågripelse. De menneskene som valgte å bosette seg fast, kunne få være i fred. Spesielt hvis ingen visste hva slags folk man tilhørte.

På en liten gard i det gamle fiskeværet Bud ytterst ute mot den beryktede Hustadvika, bor Amalie, sammen med pappa Gabriel og mamma Beretanna. Hun er født i 1893.

Ute på Hustadvika seiler jektene forbi, på vei mellom Bergen og Nord-Norge. 


Utvandring?


Manuset til romanen om Ola Halvorsønn er ferdig skrevet og språkvasket. Ola skal til Amerika, som mange av de andre menneskene som holdt til i Gudbrandsdalen og i Skjåk. Dette var i siste halvdel av 1800-tallet.

Sammen med kjæresten og sine fire gutter flykter han fra armoda i Bråtådalen, fjelldalen inntil Jostedalsbrea. Men hele sannheta om hvorfor de emigrerer, kjenner bare Ola. Dødsfall og brann er slett ikke bare tilfeldige hendelser.

Reisa blir veldig annerledes enn det Ola og Aurora hadde planlagt. Da de passerer Landegode ute i Vestfjorden, flakker det vakre nordlyset over den store jekta. En av guttene spør om isbjørnen er farlig. Først da går det for alvor opp for Ola hva han er i ferd med å føre hele familien ut i.

Men det er noe annet som også følger med på lasset ut i en fremmed verden. Noe Ola følte seg sikker på at han ville slippe unna. Og det er slett ikke bare "nissen på lasset".

Dette har vært en svært spennende skriveprosess, med utgangspunkt i ei sann historie. Romanen skal også leses inn som lydbok.