torsdag 4. mai 2023

Håpet skal ingen stjele




Amalie sitter og speider utover Hustadvika. Det åpne havstykket ligger rolig denne kvelden. Hun var nede i Vågen da ei stor jekt kom inn til fiskeværet Bud. Men så var det ikke denne jekta, likevel.

Fortsatt gnager uvissheta. De fant ikke alle. Noen av mannskapet manglet. Men en av dem som var om bord, var ei lita jente. Amalie holdt i den iskalde hånda. Det var så fælt. Hun hjalp til med å lete i de store tarevollene etter april-stormen. 

Deler av riggen, og vrakdeler fra jekta, alt lå rullet inn i stortaren som uværet hadde revet løs. En mann lå og krampholdt i noen vrakrester. Men det hjalp ham ikke. Det fryktelige havstykket hadde tatt enda et liv. Ingen fra jekta overlevde.

Hun vet ikke hvem som manglet. Ingen har kunnet gi henne noen navn. Kunne det virkelig være sånn, at akkurat denne jekta var jekta han var om bord i? Gutten hun ble så forelsket i. Gutten hun reddet opp fra havet. Gutten som hadde de vakreste øynene i hele den uendelig store verden.

Når hun ikke vet, så går det an å håpe. Hun skal være klar. Nede i Vågen kjenner fiskere og sjauere til den unge kvinna. Hun kommer nesten alltid ned i Vågen når ei ny jekt legger til. Men ingen vet hva hun bærer på av hemmeligheter.

Jeg er godt inne i arbeidet med min nye roman, fra et elsket og hatet liv.

mandag 27. mars 2023

Ikke si at du er tater

 

Nå er jeg i gang med skrivinga av en ny roman. Dette er et svært spennende kapittel i Norges historie. Romanen tar utgangspunkt i ei sann historie.

Amalie vil være som alle andre. Men hun tilhører et stolt folk. Hun er romani.  "Tatere" eller "fantefolk" ble brukt nedsettende om det vandrende folket. Taterne var ofte uønsket i bygdene. Og det selv om dette folket beviselig har vært i Norge siden en gang på 1500-tallet. 

Den norske stat arbeidet aktivt mot taterne. I 1589 ble det bestemt at ledere av taterfølger skulle henrettes ved pågripelse. De menneskene som valgte å bosette seg fast, kunne få være i fred. Spesielt hvis ingen visste hva slags folk man tilhørte.

På en liten gard i det gamle fiskeværet Bud ytterst ute mot den beryktede Hustadvika, bor Amalie, sammen med pappa Gabriel og mamma Beretanna. Hun er født i 1893.

Ute på Hustadvika seiler jektene forbi, på vei mellom Bergen og Nord-Norge. 


Utvandring?


Manuset til romanen om Ola Halvorsønn er ferdig skrevet og språkvasket. Ola skal til Amerika, som mange av de andre menneskene som holdt til i Gudbrandsdalen og i Skjåk. Dette var i siste halvdel av 1800-tallet.

Sammen med kjæresten og sine fire gutter flykter han fra armoda i Bråtådalen, fjelldalen inntil Jostedalsbrea. Men hele sannheta om hvorfor de emigrerer, kjenner bare Ola. Dødsfall og brann er slett ikke bare tilfeldige hendelser.

Reisa blir veldig annerledes enn det Ola og Aurora hadde planlagt. Da de passerer Landegode ute i Vestfjorden, flakker det vakre nordlyset over den store jekta. En av guttene spør om isbjørnen er farlig. Først da går det for alvor opp for Ola hva han er i ferd med å føre hele familien ut i.

Men det er noe annet som også følger med på lasset ut i en fremmed verden. Noe Ola følte seg sikker på at han ville slippe unna. Og det er slett ikke bare "nissen på lasset".

Dette har vært en svært spennende skriveprosess, med utgangspunkt i ei sann historie. Romanen skal også leses inn som lydbok.