Midt i Triangelet. Dalen opp fra Drogvatnet til
Drogvasskaret i Sjunkhatten nasjonalpark er et av landets mest skredutsatte områder.
Snøskredene ned fra Drogvasstinden går gjerne dundrende og voldsomt helt opp i
skråninga på andre siden. Men den hvite helleren i skråninga opp mot
Drogvasspiggen går alltid klar. Bente Krokstad føler ei dragning for å finne ut
hva som er der oppe. Men underbevisstheta ønsker ikke å finne det ut. Vil
heller ubevisst beholde dette ukjente. I Drogvasskaret skjer nesten alltid noe
uventet og nifst. Eller følelsene blir så sterke at de nesten ikke er til å
holde ut med. Bente får utrolige krefter der oppe. Hun kan gå rett gjennom de
største farene, uten at noen rører et hårstrå på henne.
Der oppe møtes tre verdener. Den ene fra den store dalen mot
øst, der forskning drives på høyt plan. Den andre fra svovelgryta ved sjøkanten
i sør. Og den tredje fra den bortgjemte nordnorske villmarka midt i
jervekjeften i nordvest. Den første og den andre i en strøm mellom vitenskap og
ondskap, den tredje der kun det ene er godt nok, ubetinget kjærlighet. Et styrt
liv basert på teknologi og framtidsforskning, eller på en kamp om makt og materielle
goder. Mot det tilfeldige som er fullstendig uten noe annet enn menneskene som
overlevde infernoet, rak i land på ei fjøl, og startet på nytt i troen på det
gode i menneskene. Bente hadde ingen ting å starte med, annet enn kroppen,
tankene, evnene, og erfaringene og kunnskapene om å overleve der andre gir opp.
Dette var begynnelsen. En totalt fundamental begynnelse.
Hva som egentlig er bindeleddet mellom forskninga i den
store dalen, og Bente i den vakre villmarka, er det ingen andre enn den franske
forskeren og dattera hennes som vet. Og forskeren drar på årene.
Drogvasskaret er midten av et triangel, dannet av
kraftpolene kjærlighet, ondskap og vitenskap.
Vi har alle noe vi tror på. Noe som andre er skeptiske til,
eller benekter. Platons usynlige verden fenger den tapre Bente, og gir henne svært
konkrete og samtidig uforklarlige syn. Hun kan ikke dele det med andre, for
ingen vil tro på henne. Hva er egentlig overtro? I sin natur er dette noe som mennesker
tror på, men som flertallet benekter. Og som ikke kan bevises, men heller ikke
motbevises. Er vi mange nok om det, og særlig hvis det på ett eller annet vis
er skriftliggjort som sannhet, da kan det gå over fra overtro til tro.
De fleste av oss ønsker ikke å grave etter bevis. Vi velger
heller å leve i troen på dette mystiske og uforklarlige. Menneskesinnet har
alltid en ledig plass for denne dimensjonen. En plass vi føler behov for å
fylle. Og en plass som må fylles for at mennesket skal bli i harmoni med seg
selv.
Ingen vet hva Sirius er. Vi bare kjenner lyset fra den,
fotonene, og gjør våre beregninger og forklaringer ut fra det. Tolker lyset som
bevis. Og tror på det. Bok nummer 10 i Korketrekkerne. Bente fyller 24 i året 2102.
Og jeg skriver i året 2019. Mens det ene klimapanelet etter det andre prøver å
jobbe fram realistisk og bærekraftig enighet.
Bente kjenner ikke framtida. Hun gruer ikke for den. Det er
bra at hun ikke kjenner den. Noen dører er lukket for henne, inntil hun faller gjennom.
Og brått står midt i det mest grusomme som bare har rammet henne i marerittene.
Engelen sin. Som hun elsker høyere enn noe annet.
https://www.norskeserier.no/serie/Korketrekkerne
