lørdag 6. juli 2024

Vandrende handelsmann


Nå har jeg skrevet ferdig min 23. roman. Dette er en historisk roman, fra Folda og Kjerringøya. Knut bor på Rørstad, og prøver å slå seg opp som skreppehandler. Dette er i årene 1865-1866, og handel var stort sett forbeholdt de privilegerte. Men Knut vikler seg inn i et farlig spill han ikke har kontroll over.

Det har vært en glede å arbeide med stoffet, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Nå starter arbeidet med gjennomgang av manuset.

mandag 15. januar 2024

De som seiret

 




Nå arbeider jeg med gjennomgangen av manuset til min roman nummer 22. Handlinga har jeg lagt til årene mellom 1893 og 1938. Amalie er fra fiskeværet Bud på mørekysten, og er halvt tater. På den tida ble taterne i Norge forfulgt av myndigheter og privatpersoner. Dette er ei sterk historie om undertrykking og overgrep, om en kamp for å overleve, men også om kjærlighet og seier. Og om mennesker som ikke lot seg knekke. Den ender i den øde Klokkvika i nåværende Steigen kommune i Nordland. Nå er det bare overgrodde ruiner tilbake, etter det livet som en gang ble levd her.

Det er deilig å konstatere at tastatur og håndstøtte fortsatt virker, etter betydelig slitasje. De minner om trappetrinnene i gamle nordlandshus, som er slitt ned helt til kvisten står opp som vorter i trinnene. Tastaturet er mitt svar på slitet hos menneskene som klorte seg fast langt til fjells i Norge, og langs dype fjorder og på værslitte holmer langs kysten.

Og nå gleder jeg meg til å gyve løs på neste romanprosjekt. Handlinga i denne skal spinne rundt den kampen som eksisterte mellom handelsmennene fra Bergen, og den enkle skrepphandleren i nord.

onsdag 29. november 2023

Romanen "Liljas hud" publisert 29.11.2023

 

Nå er jeg ute med min nye roman, "Liljas hud". Den ble publisert 19.11.2023, og blir om kort tid tilgjengelig i alle nettbokhandler.

I året 1893 våkner Lilja til den deiligste kaffeduften. Men hun kjenner ikke loftsrommet igjen. Fremmede mennesker kommer inn til henne, og hun blir beskyldt for å ha stjålet en stamp med saltsei fra storgården Lappmoa. Dette aner hun ingen ting om.

Storbonden Karstein tvinger henne til å arbeide som tjenestejente på en nedverdigende måte for å gjøre opp for tyveriet. Hvis hun ikke gjør som han sier, vil han melde henne til lensmannen. Slike lovbrudd straffes med henging, sier han.

Sakte får Lilja små glimt av hva som egentlig skjedde da hun holdt på å drukne ute i fjorden Sørfolda, i en forferdelig storm. Hun mistet kjæresten sin da.

Menneskene på Lappmoa skjuler grusomme hemmeligheter. Etter å ha blitt voldtatt av storbonden, klarer hun å rømme ei iskald høstnatt.

I fattigdom på ødemarksgården Fagerbakken prøver hun å overleve. Men fortida på Lappmoa forfølger henne.

En dag kommer sannheta til henne, og den er helt annerledes enn hun har trodd.


søndag 29. oktober 2023

Fri


Nå er jeg ferdig med min nye roman, fra slutten av 1800-tallet og fram til 1938. Temaet er alvorlig. Amalie har levd i hodet mitt i sju måneder. Stadig har det dukket opp uventede situasjoner som har vært vonde å skrive om. Men selvfølgelig har det også vært fine stunder i livet hennes. Vakre stunder. Lykkelige stunder.

Når hun har vært så langt nede som det er mulig å komme, og alt har sett håpløst ut, så har veien likevel gått videre. På en eller annen måte. Og sjelden sånn som hun har ventet det.

Hat og vold, og inngrodd rasisme og fremmedfrykt, har gjort livet vanskelig. Hun har inderlig ønsket at hun var født i en annen kropp. Men hun er tater. Fra ei folkegruppe som storsamfunnet i årevis har herset med. 

Helt fra 1500-tallet har romanifolket, eller taterne, vært i Norge. Mange har levd bofast som folk flest, og de gamle uttrykkene som "hjemløse" og "omstreifere" har ikke hatt gyldighet for dem. Men myndighetene har likevel kunnet ramme dem mye hardere enn andre nordmenn.

Vergerådsloven av 1896. Loven om tvunget sterilisering av 1934. Dette er bare to av lovene som rammet taterne svært hardt. Og settes disse to lovene sammen, var det vanskelig for disse menneskene å kunne leve et verdig liv. I sin ytterste konsekvens kunne dette bety slutten for et helt folk.

Romanen starter i fiskeværet Bud utenfor Molde, og ender opp i ei trang vik i Folda i Nordland. I Lushola. Og det som alle trodde var ei dødsulykke, viser seg å være noe helt annet.

Nå skal romanen gjennomgås, med språkvask og korrektur.

onsdag 11. oktober 2023

Fanget



Ute i Folda lever hun i angst. 

Den lille vika er nå for lengst glemt. Bare murene kan anes i gammelgresset. Men tidlig på 1900-tallet lå gården godt skjermet fra andre gårder, og veldig eksponert mot uværet fra storhavet. 

Amalie er fanget på gården. Hun er fri og kan reise hvor hun vil, men kan ikke. For da vil hun miste alle de fire jentene hun har. Gården eies av svigerforeldrene hennes, eller bedre, av fosterforeldrene til mannen hun var gift med. 

Tre av jentene er hans. Marie vil aldri i livet la dem reise bort fra den vesle gården. Og hvis Amalie skulle få sånne tanker, så slukkes de fort når lensmannen forteller om vergerådsloven av 1896. Enda verre blir det fra 1934 da myndighetene vedtar en ny lov om sterilisering under tvang, basert på forskningen til overlege Johan Scharffenberg.

Det er bare én eneste utgang på dette. Og den er det altfor grusomt å tenke på.

Nå har jeg bare den siste firedelen av romanen igjen å skrive. Og da kommer forløsningen for Amalie. Men ikke uten smerter.


torsdag 4. mai 2023

Håpet skal ingen stjele




Amalie sitter og speider utover Hustadvika. Det åpne havstykket ligger rolig denne kvelden. Hun var nede i Vågen da ei stor jekt kom inn til fiskeværet Bud. Men så var det ikke denne jekta, likevel.

Fortsatt gnager uvissheta. De fant ikke alle. Noen av mannskapet manglet. Men en av dem som var om bord, var ei lita jente. Amalie holdt i den iskalde hånda. Det var så fælt. Hun hjalp til med å lete i de store tarevollene etter april-stormen. 

Deler av riggen, og vrakdeler fra jekta, alt lå rullet inn i stortaren som uværet hadde revet løs. En mann lå og krampholdt i noen vrakrester. Men det hjalp ham ikke. Det fryktelige havstykket hadde tatt enda et liv. Ingen fra jekta overlevde.

Hun vet ikke hvem som manglet. Ingen har kunnet gi henne noen navn. Kunne det virkelig være sånn, at akkurat denne jekta var jekta han var om bord i? Gutten hun ble så forelsket i. Gutten hun reddet opp fra havet. Gutten som hadde de vakreste øynene i hele den uendelig store verden.

Når hun ikke vet, så går det an å håpe. Hun skal være klar. Nede i Vågen kjenner fiskere og sjauere til den unge kvinna. Hun kommer nesten alltid ned i Vågen når ei ny jekt legger til. Men ingen vet hva hun bærer på av hemmeligheter.

Jeg er godt inne i arbeidet med min nye roman, fra et elsket og hatet liv.

mandag 27. mars 2023

Ikke si at du er tater

 

Nå er jeg i gang med skrivinga av en ny roman. Dette er et svært spennende kapittel i Norges historie. Romanen tar utgangspunkt i ei sann historie.

Amalie vil være som alle andre. Men hun tilhører et stolt folk. Hun er romani.  "Tatere" eller "fantefolk" ble brukt nedsettende om det vandrende folket. Taterne var ofte uønsket i bygdene. Og det selv om dette folket beviselig har vært i Norge siden en gang på 1500-tallet. 

Den norske stat arbeidet aktivt mot taterne. I 1589 ble det bestemt at ledere av taterfølger skulle henrettes ved pågripelse. De menneskene som valgte å bosette seg fast, kunne få være i fred. Spesielt hvis ingen visste hva slags folk man tilhørte.

På en liten gard i det gamle fiskeværet Bud ytterst ute mot den beryktede Hustadvika, bor Amalie, sammen med pappa Gabriel og mamma Beretanna. Hun er født i 1893.

Ute på Hustadvika seiler jektene forbi, på vei mellom Bergen og Nord-Norge.