Nå er jeg ferdig med min nye roman, fra slutten av 1800-tallet og fram til 1938. Temaet er alvorlig. Amalie har levd i hodet mitt i sju måneder. Stadig har det dukket opp uventede situasjoner som har vært vonde å skrive om. Men selvfølgelig har det også vært fine stunder i livet hennes. Vakre stunder. Lykkelige stunder.
Når hun har vært så langt nede som det er mulig å komme, og alt har sett håpløst ut, så har veien likevel gått videre. På en eller annen måte. Og sjelden sånn som hun har ventet det.
Hat og vold, og inngrodd rasisme og fremmedfrykt, har gjort livet vanskelig. Hun har inderlig ønsket at hun var født i en annen kropp. Men hun er tater. Fra ei folkegruppe som storsamfunnet i årevis har herset med.
Helt fra 1500-tallet har romanifolket, eller taterne, vært i Norge. Mange har levd bofast som folk flest, og de gamle uttrykkene som "hjemløse" og "omstreifere" har ikke hatt gyldighet for dem. Men myndighetene har likevel kunnet ramme dem mye hardere enn andre nordmenn.
Vergerådsloven av 1896. Loven om tvunget sterilisering av 1934. Dette er bare to av lovene som rammet taterne svært hardt. Og settes disse to lovene sammen, var det vanskelig for disse menneskene å kunne leve et verdig liv. I sin ytterste konsekvens kunne dette bety slutten for et helt folk.
Romanen starter i fiskeværet Bud utenfor Molde, og ender opp i ei trang vik i Folda i Nordland. I Lushola. Og det som alle trodde var ei dødsulykke, viser seg å være noe helt annet.
Nå skal romanen gjennomgås, med språkvask og korrektur.
