Nå er jeg midt i gjennomgangen av romanen om jenta som ble tvunget til tjeneste. I 1893 er hun atten år gammel, og rømmer med kjæresten som kommer fra fattige kår. Alvoret starter da hun blir beskyldt for å ha stjålet fra storbonden. Historia er sterk, og kan ende i den største tragedien.
Slik det pleier å være, så danner det seg ei ny historie som kan bli til en roman, allerede før den forrige er ferdig. Det er spennende å være samtidig begge steder, i den snart ferdige romanen, og i det nye tankespillet. Følelsen av at noen banker på og vil inn, er veldig spesiell. Nå tegner jeg linjene.
Hun gjør det slutt, og velger å dra hjem etter en lang høst i ødemarka. Men i tømmerstua finner hun ingen. Ikke på nabogården heller. Vi er i det grusomme året 1350.