Romanen jeg skriver på nå, starter i 1893. Som attenåring og fri, ligger livet bare og venter. Da skal man bestemme selv, og kan gjøre akkurat som man vil. I historiebøkene var livet på 1800-tallet fylt av slit og fattigdom, men også av glede og rikdom. Men var du fattig, havnet du fort i trelldom og husmannskår. Noen sider var så mørke at de for alltid ble stuvet bort for etterkommerne. Sånt skulle du helst ikke snakke om. Og de aller mørkeste sidene i forholdet mellom mennesker, kunne man rett og slett ikke la slippe ut på bygda. Ble du beskyldt for noe du ikke hadde gjort, og var tjenestejente på storgården, hadde du liten mulighet til å slippe unna. For hovedpersonen i min nye roman, var straffa vakrere og mer grusom enn noen kunne ane. Hun eide ikke sin egen kropp engang, inntil ei høstnatt da en rasende skikkelse sto ved senga hennes, opplyst av det kalde måneskinnet som forsiktig snirklet seg inn mellom sprossene.
