Amalie sitter og speider utover Hustadvika. Det åpne havstykket ligger rolig denne kvelden. Hun var nede i Vågen da ei stor jekt kom inn til fiskeværet Bud. Men så var det ikke denne jekta, likevel.
Fortsatt gnager uvissheta. De fant ikke alle. Noen av mannskapet manglet. Men en av dem som var om bord, var ei lita jente. Amalie holdt i den iskalde hånda. Det var så fælt. Hun hjalp til med å lete i de store tarevollene etter april-stormen.
Deler av riggen, og vrakdeler fra jekta, alt lå rullet inn i stortaren som uværet hadde revet løs. En mann lå og krampholdt i noen vrakrester. Men det hjalp ham ikke. Det fryktelige havstykket hadde tatt enda et liv. Ingen fra jekta overlevde.
Hun vet ikke hvem som manglet. Ingen har kunnet gi henne noen navn. Kunne det virkelig være sånn, at akkurat denne jekta var jekta han var om bord i? Gutten hun ble så forelsket i. Gutten hun reddet opp fra havet. Gutten som hadde de vakreste øynene i hele den uendelig store verden.
Når hun ikke vet, så går det an å håpe. Hun skal være klar. Nede i Vågen kjenner fiskere og sjauere til den unge kvinna. Hun kommer nesten alltid ned i Vågen når ei ny jekt legger til. Men ingen vet hva hun bærer på av hemmeligheter.
Jeg er godt inne i arbeidet med min nye roman, fra et elsket og hatet liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar