Oppe i fjelldalen nordøst for Jostedalsbrea, var de ikke særlig vante med fremmedfolk. Jeg har lest meg opp, og studert historiske kilder. Vanligvis er veien nokså grei å følge inn til tanker og følelser hos de menneskene jeg skriver om i romanene mine. Men Ola Halvorsønn, han var det litt verre med.
Romanen jeg arbeider med, tar utgangspunkt i ei sann historie. Men siden handlinga er basert på et liv som ble levd for lenge siden, fra 1822 og utover, så må jeg selvsagt leve meg veldig godt inn i hvordan menneskene tenkte og handlet på den tida. Livet må leves i hodet mitt.
For å klare å komme på innsiden av livet hans, måtte jeg bare begynne å skrive. Da kom den emosjonelle dimensjonen i livet hans rett inn til meg. Han havner i den største sorgen noe menneske kan oppleve.
Utover på 1800-tallet var barnekullene store. Altfor store til de grendene og gardene som baserte seg på jordbruk, hogst, jakt og fiske. Det var nokså greit for odelsgutten, men for de andre var det verre. Da vokste emigrasjonen til. Og mange dro til Amerika for å forsøke å starte et nytt liv.
Ola burde ha forutsetningene for å kunne leve godt i fjellbygda. Men alt er ikke like enkelt som man lett kan tro. Han må finne en vei ut av ulykka og nøden. Og den veien var det ingen som tenkte var mulig.
Et mørkt bakteppe ligger der. Og Ola, han er ikke fri, slik han tror.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar