Fanget

Ute i Folda lever hun i angst. 

Den lille vika er nå for lengst glemt. Bare murene kan anes i gammelgresset. Men tidlig på 1900-tallet lå gården godt skjermet fra andre gårder, og veldig eksponert mot uværet fra storhavet. 

Amalie er fanget på gården. Hun er fri og kan reise hvor hun vil, men kan ikke. For da vil hun miste alle de fire jentene hun har. Gården eies av svigerforeldrene hennes, eller bedre, av fosterforeldrene til mannen hun var gift med. 

Tre av jentene er hans. Marie vil aldri i livet la dem reise bort fra den vesle gården. Og hvis Amalie skulle få sånne tanker, så slukkes de fort når lensmannen forteller om vergerådsloven av 1896. Enda verre blir det fra 1934 da myndighetene vedtar en ny lov om sterilisering under tvang, basert på forskningen til overlege Johan Scharffenberg.

Det er bare én eneste utgang på dette. Og den er det altfor grusomt å tenke på.

Nå har jeg bare den siste firedelen av romanen igjen å skrive. Og da kommer forløsningen for Amalie. Men ikke uten smerter.

Håpet skal ingen stjele

Amalie sitter og speider utover Hustadvika. Det åpne havstykket ligger rolig denne kvelden. Hun var nede i Vågen da ei stor jekt kom inn til fiskeværet Bud. Men så var det ikke denne jekta, likevel.

Fortsatt gnager uvissheta. De fant ikke alle. Noen av mannskapet manglet. Men en av dem som var om bord, var ei lita jente. Amalie holdt i den iskalde hånda. Det var så fælt. Hun hjalp til med å lete i de store tarevollene etter april-stormen. 

Deler av riggen, og vrakdeler fra jekta, alt lå rullet inn i stortaren som uværet hadde revet løs. En mann lå og krampholdt i noen vrakrester. Men det hjalp ham ikke. Det fryktelige havstykket hadde tatt enda et liv. Ingen fra jekta overlevde.

Hun vet ikke hvem som manglet. Ingen har kunnet gi henne noen navn. Kunne det virkelig være sånn, at akkurat denne jekta var jekta han var om bord i? Gutten hun ble så forelsket i. Gutten hun reddet opp fra havet. Gutten som hadde de vakreste øynene i hele den uendelig store verden.

Når hun ikke vet, så går det an å håpe. Hun skal være klar. Nede i Vågen kjenner fiskere og sjauere til den unge kvinna. Hun kommer nesten alltid ned i Vågen når ei ny jekt legger til. Men ingen vet hva hun bærer på av hemmeligheter.

Jeg er godt inne i arbeidet med min nye roman, fra et elsket og hatet liv.

Ikke si at du er tater

 

Nå er jeg i gang med skrivinga av en ny roman. Dette er et svært spennende kapittel i Norges historie. Romanen tar utgangspunkt i ei sann historie.

Amalie vil være som alle andre. Men hun tilhører et stolt folk. Hun er romani.  "Tatere" eller "fantefolk" ble brukt nedsettende om det vandrende folket. Taterne var ofte uønsket i bygdene. Og det selv om dette folket beviselig har vært i Norge siden en gang på 1500-tallet. 

Den norske stat arbeidet aktivt mot taterne. I 1589 ble det bestemt at ledere av taterfølger skulle henrettes ved pågripelse. De menneskene som valgte å bosette seg fast, kunne få være i fred. Spesielt hvis ingen visste hva slags folk man tilhørte.

På en liten gard i det gamle fiskeværet Bud ytterst ute mot den beryktede Hustadvika, bor Amalie, sammen med pappa Gabriel og mamma Beretanna. Hun er født i 1893.

Ute på Hustadvika seiler jektene forbi, på vei mellom Bergen og Nord-Norge. 

Utvandring?

Manuset til romanen om Ola Halvorsønn er ferdig skrevet og språkvasket. Ola skal til Amerika, som mange av de andre menneskene som holdt til i Gudbrandsdalen og i Skjåk. Dette var i siste halvdel av 1800-tallet.

Sammen med kjæresten og sine fire gutter flykter han fra armoda i Bråtådalen, fjelldalen inntil Jostedalsbrea. Men hele sannheta om hvorfor de emigrerer, kjenner bare Ola. Dødsfall og brann er slett ikke bare tilfeldige hendelser.

Reisa blir veldig annerledes enn det Ola og Aurora hadde planlagt. Da de passerer Landegode ute i Vestfjorden, flakker det vakre nordlyset over den store jekta. En av guttene spør om isbjørnen er farlig. Først da går det for alvor opp for Ola hva han er i ferd med å føre hele familien ut i.

Men det er noe annet som også følger med på lasset ut i en fremmed verden. Noe Ola følte seg sikker på at han ville slippe unna. Og det er slett ikke bare "nissen på lasset".

Dette har vært en svært spennende skriveprosess, med utgangspunkt i ei sann historie. Romanen skal også leses inn som lydbok. 

Lagunene

1. desember 2022 ble min 18. roman gitt ut, nøyaktig ett år etter den forrige. Lagunene er en selvstendig roman, men for dem som har lest Sagittarius' hvite hemmelighet, vil Lagunene være en naturlig oppfølger. 

Romanen er gitt ut i alle formatene - e-bok, lydbok og papirbok.

Signe Skyttelia, 19 år, er en "vandrer". Hun havner i iskaldt elvevann i høyfjellet et sted i Nord-Norge. Her blir hun funnet og tatt inn i varmen i ei brakke. Hun blir fortalt at hun er medhjelper til kokka for gruvearbeiderne som leter etter sølv i fjellet Rágotjåhkkå. Året er 1916.

Det siste hun husker fra sitt liv i året 2021, er at hun ble dratt ned i ei underjordisk elv inne i ei mørk grotte, etter å ha blitt tvunget inn dit av den onde Lupus Diablo.

Hun forfølges av Lukas Persa, som hun er sikker på er Lupus. Han har fulgt etter henne fra framtida. Dette blir en kamp for å overleve, sammen med kjæresten Bjørn. Etter en dødelig slåsskamp rømmer de inn i snøstormen. Skadet, og dårlig kledd.

"Lagunene" blir for Signe symbolet på den dypeste kjærligheten til den hun var forlovet med i 2021, Harald. Vil hun noen gang finne tilbake til ham, og den lille Frøya?

Varmen fra nord

 

Nå er jeg akkurat ferdig med en ny roman om utvandringa fra Gudbrandsdalen. Romanen tar utgangspunkt i ei sann historie fra ei fjellbygd inntil Jostedalsbrea. 

Ola har slitt seg gjennom død og sult. Ei dramatisk hending får familien på to voksne og fire barn til å dra ett år før tida. Minstegutten er knapt halvannen måned gammel. Familien ender opp et helt annet sted i verden enn de har tenkt. Ingen skal heller vite hvor de er. 

Det står om livet, men hele sannheta er det bare Ola som kjenner.

Hjemme i fjellbygda bor gammellæreren Konrad. Han har allerede advart ... 

Det er ikke lykken som forfølger Ola

Romanen min fra utvandringstida på 1800-tallet vokser fram. Hovedpersonen Ola sliter med å få endene til å møtes, men han gjør som de fleste andre. Får barn. 

Nå er jeg rundt halvveis i skrivearbeidet, og de store barnekullene i bygda innunder Jostedalsbrea er mye større enn det fjelldalen i framtida kan brødfø. Ola er gift for andre gang nå, det går ikke å være alene om omsorgen for barn. 

Det han ikke vet, er den utrolige vendinga livet hans vil ta. Rikdom kan være så mye, som kjærestens hender fulle av myrull.