Ett skritt tilbake, to fram

I går fikk jeg noen veldig viktige synspunkter fra en god venn. Jeg lot henne lese deler av manusene, særlig deler jeg selv ble litt i tvil om. Tvilen går på om jeg oppnår det jeg vil, nemlig å gi et bestemt bilde av hovedpersonen Bente.

Mine skildringer av handlinger og tanker hos Bente skal gi leseren forståelse av en sterk personlighet, som ikke er redd for å stå for egne meninger og handlinger. Men jeg ble etter hvert i tvil om jeg ville oppnå akkurat det gjennom særlig ett kapittel.

Vennen, la oss kalle henne Trude, fortalte meg hva noen muligens kunne få assosiasjoner om. Nemlig om ei jente som kanskje ikke blir godt nok tatt vare på av kjæresten, ei mulig tolkning som viser henne som den svake parten. Selv assosierte jeg Trudes synspunkter med "utnyttet" i parforholdet.

Altså ville framstillinga kunne gi enkelte lesere den stikk motsatte oppfattelsen av Bente, motsatt av hva jeg ønsker å oppnå.

Dette viser hvor viktig der er å la andre lese manusene, eller utvalgte deler av dem, før de publiseres. Min oppfattelse av hva jeg skrive behøver ikke å være de samme som det leseren vil tolke ut av teksten. Men hvis leseren tolker ting helt motsatt av hva jeg ønsker, så må jeg hente meg inn på riktig spor.

Romanene blir bare enda bedre av dette. De skal fortsatt provosere og utfordre, men samtidig gi fine opplevelser for leserne.

En av romanfigurene, Johanne, er et veldig fint og kontaktsøkende menneske. Hun har likevel en trang til å gjøre noe som enkelte kan oppfatte som uforståelig, uklokt, provoserende, grensesprengende eller pirrende. Leseren vil aldri slippe helt inn til henne, se livet fra hennes perspektiv. Derfor blir hun en litt mystisk person, som kan få leseren til å stusse, tvile eller applaudere. Hun har følelsene i stor grad liggende utenpå seg. Samtidig er hun en person full av kjærlighet og grenseløs omtanke for de hun deler livet sitt med. Hun har veldig sterk tiltrekningskraft.

Bente lar seg i stor grad påvirke av Johanne.

Noen korrigeringer av teksten er gjort, andre gjenstår. Jeg er veldig fornøyd med tilbakemeldinga fra Trude, den kom rett fra hjertet hennes. Den som får prøvelese deler av et manus, må tørre å si rett ut hva han eller hun opplever. Og som forfatter skal man ikke være hårsår, selv om en roman gjerne kan oppleves som noe i nærheten av et barn man er forelder for.