Hun dras mot havet. Alltid mot havet. Der ute ligger eventyret. Friheta. Livet - og døden.
På prestegården ute på Engeløya i Nordland i året 1831 faller hun inn på jordgulvet til Sverre, der han står og kløyver ved. Jenta holder på å fryse i hjel, søkkvåt i stormen. Han berger henne i hus, og løper ned til fjorden for å se etter den hvelvete båten. Ute i de ville bølgene som brøler inn fra storhavet, ser han den vesle nordlandsbåten hennes bli slått til pinneved i en veltende tarevoll. Men der ute finnes det ingen skjær. Ingen grunner. Ingen ting fingertaren kan henge fast i.
En kveld rømmer han sammen med henne i en liten robåt ut i havet. Rett ut i det åpne havet som velter ut over horisonten. Der ute ligger friheta. Eventyret. Og livet. Det eneste livet. Han er helt fortapt i henne, og kan ikke gjøre annet enn å følge henne.
Men han vet ikke hvem hun egentlig er ...
I dag ligger de overgrodde murene og vitner om stua, fjøset og naustet som klorte seg fast på den flate holmen ute i været.
Romanen om Sverre fra Lundøya har jeg akkurat skrevet ferdig. Nå skal stoffet bearbeides før manuset er klart.
